NYRE- OG LEVERSVIKT – TRANSPLANTASJON AV SOLIDE ORGANER (SOT)

Organsvikt oppstår når et organ mister evnen til å utføre sine fysiologiske funksjoner. Organsvikt kan ikke bare påvirke pasientens livskvalitet, men også være livstruende.

Nyrene ivaretar diverse fysiologiske funksjoner, fra filtrering av blodet for å fjerne avfallsprodukter til opprettholdelse av elektrolyttbalansen og regulering av dannelsen av røde blodlegemer via hormonet erytropoietin. Alvorlighetsgraden av nedsatt nyrefunksjon bestemmes som regel ved hjelp av laboratorieanalyser, og rangerer fra mild nyresykdom (grad 1-–2) til nyresykdom i sluttstadiet (grad 5). For sistnevnte er det to behandlingsmuligheter, dialyse eller transplantasjon. Dialyse er en palliativ (lindrende, ikke helbredende) behandling hvor en ekstern maskin overtar nyrenes filtreringsfunksjon. Selv om behandlingen er effektiv, så innebærer den som oftest at pasienten må komme ofte til sykehuset for å få lange og ubehagelige dialysebehandlinger. Ved en transplantasjon får pasienten derimot tilført en ny og fungerende nyre (et transplantat) ved et kirurgisk inngrep og gjenopptar dermed tapt funksjon.

For pasienter med leversvikt er situasjonen enda mer kompleks. Det er absolutt nødvendig å ha en fungerende lever for å overleve, og for øyeblikket finnes det ingen palliativ behandling på linje med dialyse for pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Den eneste behandlingsmuligheten er derfor en transplantasjon. I motsetning til nyretransplantasjon blir pasientens egen lever fjernet under det kirurgiske inngrepet, og deretter blir den erstattet med en ny lever.

Det er to viktige faktorer som begrenser muligheten for transplantasjon. Den ene er tilgangen på organer, som fremdeles er lavere enn etterspørselen. Den andre er biologisk og immunologisk forenlighet mellom transplantatet og mottakeren. Fysiologisk sett beskytter immunsystemet kroppen mot eksterne patogener ved å skille mellom strukturer som tilhører verten (self), og dem som ikke gjør det (non-self). Denne mekanismen spiller altså en avgjørende rolle for å holde oss friske, men hos pasienter som mottar et transplantat fra en donor (altså i bokstavelig forstand non‑self), resulterer den i at immunsystemet angriper det transplanterte organet (avstøtning). 

På nåværende tidspunkt er standardbehandlingen for å forebygge organavstøtning en kombinasjon av immunundertrykkende legemidler. Formålet med behandlingen er å redusere immunsystemets reaktivitet så mye at det ikke avstøter organet, men ikke så mye at det utsetter pasienten for en økt risiko for opportunistiske infeksjoner. Behandlingen gis i hele det transplanterte organets levetid. Gjennomsnittlig levetid er ca. 10 år for en transplantert nyre, og litt lavere for en transplantert lever.

Den nåværende standardbehandlingen består av en trippelkombinasjon av immunundertrykkende midler, hvor takrolimus er det viktigste.

Kardiologi – iskemisk hjertesykdom.

Iskemisk hjertesykdom er en vanlig sykdom i de nordiske landene.  Sykdommen fører til utilstrekkelig blodtilførsel til hjertet, med påfølgende hjertekrampe. Tilstanden kan ytre seg i både stabile og akutte sykdomstilstander. Sykdommen kan behandles på flere måter – alt fra tradisjonell legemiddelbehandling til teknikker som åpen kirurgi og kateterbasert teknikk i form av PCI (Percutaneous Coronary Intervention). Denne teknikken kalles på folkemunne for ballongutvidelse av koronarkar.

Den kateterbaserte teknikken er blitt stadig mer utbredt. De siste årene har det skjedd en rask metodeutvikling på området når det gjelder instrumenter, implantater, prosedyrer og legemidler. Teknikken brukes både ved planlagte og akutte inngrep, for eksempel i forbindelse med akutt hjerteinfarkt. 

Den kateterbaserte teknikken har mange fordeler, men er også forbundet med visse komplikasjoner. De fleste pasienter som gjennomgår PCI-inngrep, får behandling med stent. Stenten er konstruert som et tynt metallrør som stabiliserer blodkaret slik at blodgjennomstrømmingen kan gjenopprettes. Til tross for de ovennevnte forbedringene er det fare for proppdannelse i anlagt stent, såkalt stenttrombose. Effektiv blodplatehemmende behandling reduserer risikoen for denne komplikasjonen til et minimum.